Doktor Prokors Prompepulver

Doktor Proktors Prompepulver er den første barneboken den anerkjente forfatteren Jo Nesbø har skrevet. Boka er illustrert av Per Dybvig og for første gang utgitt i 2007 av Aschehoug. Nesbø skriver fantasifullt og humor preger hver side, og Dybvigs morsomme illustrasjoner bidrar til artige pauser i lesingen.

Doktor Proktors Prompepulver utspiller seg dagene før 17. mai og handler om Lise som er ensom etter at bestevenninnen flyttet til Sarpsborg. Det er ingen andre barn å leke med, bortsett fra de slemme tvillingene Truls og Trym i Kanonveien i Oslo. Men en dag flytter en ny familie inn i nabohuset. En merksnodig, bitteliten rødhåret gutt med navn Bulle med de rareste utsagn. Trompet spilte han også. Hverdagen blir ganske så annerledes når Bulle og Lise sammen møter Doktor Proktor - en, nesten, gal professor som ligner på en tynn julenisse.

Doktor Proktor har utarbeidet et prompepulver han selv mener er en meningsløs oppfinnelse, men Bulle og Lise mener noe helt annet. Det kan selges til NASA, til barn og til voksne! For pulveret er det sterkeste prompepulveret i hele verden - og hvem ler ikke av en kjempesterk promp uten at den stinker? Dessverre er det noen som vil stikke kjepper i hjulene for Doktor Proktors fantastiske oppfinnelse. Noe må gjøres. Dette viser seg imidlertidig ikke å være så lett når dype fangehull, skumle anakondaer og feite skurker kommer i veien for dem. Alt dette rett før den store dagen hvor det smeller ved Akershus Festning, potetsekker hopper og barn spiser is og pølser til de blir kvalme...

Jo Nesbø er som sagt en anerkjent forfatter, men ikke for barnebøkene sine. Dette finner jeg forvirrende siden Doktor Proktors Prompepulver, i mine øyne, er en veldig god barnebok for de mellom 9-13. Boka har mange fine innslag av absurd humor, både halvmeter lange karamellpuddinger og revne bukseromper. Den er veldig lettlest, har varierte setninger, fine illustrasjoner og et livlig språk. Boka utspiller seg på kort tid, kun noen dager. Det er mye som skjer i de 22 små kapitlene i boka, og jeg tørr påstå det er vanskelig å rekke å kjede seg mellom sidene.
Jeg tror bokas hovedperson, Bulle, er et godt forbilde for barn i bokens målgruppe. Det å skille seg ut, være annerledes og tørre å si det man har lyst til tror jeg er mangelvare hos barn i dag. Lise er på mange  måter ei jente mange kjenner seg igjen i. Snill, pliktoppfyllende, men har få venner. Doktor Proktor er på mange måter en figur man ikke finner i virkeligheten, så dette kan bidra med å skape god inspirasjon til fantasifigurer hos barn.

Doktor Proktors Prompepulver er en bok jeg kan anbefale til både medstudenter og barn i alderen 9-13. Likevel er det noen spesielt skumle scener i boka, så dersom du som forelder eller lærer mistenker elever som er skvetne, ville jeg kanskje styrt unna. Denne boka koste jeg meg veldig med og jeg må påpeke at det er godt å se en humoristisk bok som fletter inn vennskap på en så god måte. Denne skal kjøpes og settes ved siden av mine favorittbøker!

Norsk grammatikk på høyere nivå

Det er slutt på undervisning om ubestemt entall, infinitiv og hvor punktum skal stå. Bra, bedre, best er elementært, kjære Watson. Velkommen til høyskolen - ukjent, norsk grammatikk!
Syntakst, fonologi, morfologi og fraseinndeling er helt nye ord som iløpet av studietiden skal bli naturlige fagbegrep innen norsk grammatikk. Det kan bli spennende å se hvordan jeg selv håndterer all den informasjonen og faktisk klarer å bruke den riktig. Derfor velger jeg å ha en kort og enkel oppsummering av hva jeg har fanget fra grammatikkøktene, og mine refleksjoner som avslutning.

Vokaler og konsonanter
Vi fikk en bedre forståelse av hvordan vokalene og konsonantene fungerer som lyd. Hvor de i munnen blir skapt, hvor mange lyder vi egentlig har og det fonetiske alfabetet. 
Fonologi
Fonologi er læren om språklydene. Fonem er det minste lydsegmentet i talespråket som kan endre betydningen av et ord. Alene har de ingen funksjon, men kan lett forandre betydning /hal/ /bal/. Grafem blir dermed skriftsrpåkets minste betydningsskillende enhet. 
Fonologiske begreper:
- diftonger er separate fonemer (au, ei..).
- stavelse er et fonem eller kombinasjon av fonemer der vokalen er sentrum innenfor en større helhet. For skjel lig = tre stavelser, tre klapp.
- trykk er én stavelse med mer tydeligere markering enn andre i uttalen av et ord. 
- tonem er forskjellen i uttalen der ord har samme fonemer, men uten å endre trykket: bønder/bønner uttales likt, men har forskjellig betydning.
- kvantitet/lengde vil si at der en vokal er lang eller kort, oppstår en betydningsskillende funksjon: hat/hatt.
- intonasjon er "setningsmelodi" med en mening i seg selv: gå hjem!/gå hjem
- assimilasjon er en lyd som blir påvirket av/gjort mer lik en nabolyd - et resultat av økonomisering i artikulasjon - desto fortere man snakker, jo flere assimilasjoner: håndball - /hombal/
- elisjon er der en eller flere lyder blir utelatt som følge av økonomisering
- hapologi er de gangene samme lydforbindelse kommer etter hverandre - mulig elisjon av den ene: poststempel/postempel

Morfologi
Morfologi er formlæren av språket. Den omhandler hvordan ord er bygd opp, hvordan ord bøyes, hvordan ord dannes og hvordan ord blir delt inn i ordklasser. Et morfem er den minste enheten språket som har selvstendig mening (som betyr noe). Denne definisjonen gjelder både skrift- og talespråket. Det er flere morfemtyper:
1. Leksikalske morfemer (rotmorfem).
- det som automatisk blir sett på som hovedinnholdet/funksjonen i et ord: barnet og kan slåes opp i en ordliste
- det som er igjen når grammatiske morfem er fjernet
- ubegrenset antall morfemer
2. Grammatiske morfemer - markerer grammatiske funksjoner - må ha relasjon til andre morfemer
a) bøyingsmorfemer
- morfemer som bøyer ordet, og hører ikke til stammen: barnet, gulest
- legges bak det leksikalse morfemet
b) avledningsmorfem 
- morfemer som hører til stammen, og endrer det leksikalse morfemets betydning og/eller ordklasse
huslig, ufrihet, skriving
- prefiks (før): berike, anskaffe
- suffiks (etter): forelskelse, stahet
- sammensetning: er ord med to eller flere leksikalske morfemer: barnehage
- fuge: brukes for å binde sammen ord i sammensetninger: barnehage

Fraser

En frase er en gruppe ord innenfor en større helhet (setning) som fungerer som et setningsledd eller del av et setningsledd. Vi kan med en gang skille ut verbene i en setning det skal ordnes i fraser, så lenge den ikke står i infinitiv for både sideordningsfraser og underordningsfraser (da er det infinitivsfrase). For å sjekke hvilken frasetype det er, må man sjekke om man kan skrive og mellom frasen.

To typer fraser:

1. Sideordningsfraser: to eller flere likeverdige ord bundet sammen av en konjuksjon (og, men, eller).

Per og reiste hjem Ola

Isteden for å si "per reiste hjem og ola reiste hjem", økonomiseres setningen

2. Underordningsfraser: to eller flere ord hvor det ene er viktigst (overledd) og det eller de andre er utfyllinger (underledd, som kan være bestemmende eller beskrivende).  Man har en fornemmelse om hvilke ord i en setning som er "viktigere" enn andre. F.eks Den (underledd/bestemmende) lille (underledd/beskrivende) gutten (overledd).

De forskjellige underordningsfrasene deles inn i grupper som bestemmes av overleddets ordklassetilhørighet:

- substantivsfraser (en god bok).

- adjektivsfraser (veldig vanskelig).

- pronomensfraser (alle dere som leser, er fornuftige) Alle presiserer dere (overleddet) og som beksriver overleddet.

- preposisjonsfrase (over skyene). I preposisjonsfraser er alltid preposisjonen overleddet.

- infinitivsfraser er spesielle. Her er overleddet et verb i infinitiv (å) og underleddene alle utfyllingene. Å er nødt til å være i setningen for at det skal være en infinitivsfrase.

NB!
- er det en frase som ikke gir noe mening, f.eks det skygge, må den sløyfes.

- alle verb (untatt infinitivsfraser) skal sløyfes vekk med en gang.

- når du har funnet overleddet i en frase, skal det som er underledd igjen lages en frase av. Slik fortsetter du til det kun er to ord igjen.

- for å sortere frasene riktig i en setning, skal alltid intensjonen med setningen (meningen) fortsatt være tilstedet.

Ordklasser

Verb: bøyes i tid (tempus): Infinitiv (å gå), presens (nå går), preteritum (i går gikk), presens perfektum (har gått), preteritum perfektum (hadde gått), presens futurum (vil gå), presens futurum perfektum (vil ha gått), preteritum futurum (ville gå) og preteritum futurum perfektum (ville ha gått). Svake verb danner fortid med en endelse, som -et, -te, -dde. Sterke verb skifter vokal (kalles avlyd) f.eks finne/funnet.

Substantiv: bøyes i kjønn. Maskulin (en gutt, gutten, gutter, guttene), feminin (ei jente, jenta, jenter, jentene) og nøytrum (et slott, slottet, slott, slottene).

Adjektiv: bøyes i grader. Positiv (gul), komparativ (gulere) og superlativ (gulest)

Pronomen: personlig pronomen(subjeketsform og objektsform): jeg, du, meg, vi, han..etc., spørrepronomen: hvem, hva, hvorfor…etc. og ubestemt pronomen: en, man.

Preposisjoner: forklarer tid og sted. På, under, over, rundt, ved etc.

Adverb: deles inn i tidsadverb (nå, da, tidlig, sent, ofte), stedsadverb (inn, ut, nå) og måtesadverb (bra, ille, dårlig, fort) er adverb som kan bøyes i grad.

Interjeksjoner: er ord som kan stå alene og likevel gi mening. Utropsord (hurra!), svarord (ja, nei), hilsner (hei!) og lydhermingsord (voff!).

Konjunksjoner: er ord som binder andre ord sammen og ikke gir mening alene. Og, men, eller, så for, både.

Subjunksjoner: at, om, da, dersom, hvis

Determinativ: omfatter det som før het artikkel, samt pronomen og tallord.

Setningsledd

I en setning er det flere ledd. Disse har totalt ulike funksjoner som gir sin betydning. Vi har:
- Verbal (V), finitt (FV, presens, preteritum, imperativ og konjunksjon- fordi de kan stå alene) og infinitt (IV, infinitiv og partisipp - fordi disse trenger et hjelpeverb), subjekt (S), formelt (FS) og egentlig (ES), direkte objekt (DO), predikativ (P), står til bestemte verb, forteller noe om subjektet i kjønn og tall, adverbial (A), subjunksjon (SUB), konjunksjon (KON).

Setningsleddene kan deles inn i tre hovedkategorier:
- de verbale (V): setningsleddet verbal (finitt og infinitt)
- de nominale (N): setningsleddet subjekt (FS og ES), direkte objekt (DO), indirekte objekt (IO), predikativ (P, subjektspredikativ og objektspredikativ) og objektsinfinitiv (OI)
- de adverbiale (A): setningsleddet adverbial (A, omstendighets- tilleggsinformasjons- og setningsadverbial).

Ved bruk av Diderichsens skjema for setningsledd, følger disse reglene:
- det er forfelt, mellomfelt og sluttfelt.
- et finitt verbal er alltid i en setning, og den er primært på den andre plassen i en setning.
- subjektet står alltid foran eller rett bak det finittet verbalet i helsetninger.
- less om inneholder mye informasjon (informasjon som da gjerne sees på som "ubetydelig") er normalt plassert langt bak i setningen.
Med skjemaet har man en grunnstruktur å forholde seg til. Denne kan derimot transformeres - noe som fører til språklig variasjon av å utelate subjekt, utbryting eller forfeltsvariasjon. 

Mye av dette er repitisjon som ligger godt gjemt i barken, men mye er også helt nytt. Det blir et hett år med pugging på alle plan under grammatikk, tørr jeg påstå. Spesielt siden eksamen nærmer seg!

Utrolig bra nettside!

Skole/lærer/elev-nettsiden til VG er kjempefin å lese for å holde seg oppdatert i det som kommer til å angå oss om noen få år!

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/

Akademisk skriving

Ved å tre inn i studentenes rekker på HiBu, kreves det å kunne skrive noe bedre enn vanlig standard på videregående skole. Denne nye plattformen med større krav, lengre tekster og hvor du blir vurdert mer enn før, heter akademisk skriving.

For meg var dette helt nytt, og ved å få en innføring i hva akademisk skriving er fikk jeg en liten grunnmur med referanseregler, krav, tips, kildehenvisning, språk og liknende. Blant annet at en skal skrive på en troverdig måte til mottakeren og at du viser til tydelige kildereferanser fra forskning og teoretikere. Konkrete tips om hvordan en skal bygge opp en akademisk tekst fra bunnen, ble presentert slik;
Innledning: "i denne teksten skal jeg ta for meg...", oppmerksomhetsvekker/punchline, avgrens oppgaven, redegjøre teoretikere du har brukt, etc.
Hoveddel: strukturer fagstoff, disponer det du skal skrive om med stikkord, ikke gjenta deg selv, dropp "prat".
Avslutning: signal om at teksten snart er ferdig, kan peke framover og vise til ubesvarte spørsmål, funn og resultater i større perspektiv, kan være personlig, kobles til innledning.

Også selve utformingen av teksten samt språket, sitatbruk og kildebruk er vesentlige områder en må i en viss grad mestre og være obs på for å ikke drite seg ut på høyskolen. Ved mitt tilfelle er det dette jeg er nødt til å jobbe med denne høsten - da jeg vet dette er mine svake sider ved norskfaget.

Akademisk skriving, kom treng deg på, her skal du motstand finne!