Barnelitteratur

Barnelitteratur

Norskfaglig blogginnlegg

Barnelitteratur er en type litteratur som appellerer til barn. Likevel er det ingen definisjon på hvem som leser barnelitteratur. Det er både individuelt og historisk betinget når leserne går fra barnelitteratur til ungdomslitteratur. Det som derimot definerer barnelitteratur er at senderen, altså forfatteren, er voksen. Mediet er en tekst i form av ei bok. Mottakeren, altså leseren, er barnet som implisitt leser. Barnelitteratur er altså voksnes idéer om hva barn kan forstå og om hva som gleder dem. Årsaken til dette er at barnet som implisitt leser har begrensede kunnskaper og erfaringer. De har ikke ferdigutviklede evner og trenger beskyttelse og oppdragelse som fremste behov. 

Adaptasjon

Barnelitteratur har flere særpreg. Jeg tør påstå den viktigste er adaptasjon. I barnelitteratursammenheng vil adaptasjon si å tilpasse teksten til et barn. Den voksne forfatteren skriver for en annen målgruppe og må være mottakerbevisst. Dette innebærer å være varsom med ordvalg, setningsbygning og handling. Forfatteren er nødt til å tilpasse teksten til barnets språk og verden.

Den dobbelte stemme

Et annet særpreg er at barnebøker ofte taler til både barn og voksne. Disse kalles ambivalente barnebøker. Det er ikke en målgruppe for en spesiell alder, og denne litteraturen kalles allalderslitteratur. Voksne og barn kan derfor ha like mye glede av boka, forklarer Mjør (2006:32). Boka har derfor to lesegrupper. Dette fenomenet kalles den dobbelte stemme. Den gjør at det er flere nivåer i teksten samt at perspektivene ikke kolliderer. For eksempel Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren appellerer til både voksne og barn. Barn vil kanskje tolke historien på en måte, og voksne en annen. Barn tenker kanskje at Kavring og Jonathan sitt liv er virkelig, mens voksne tenker det hele er en drøm.

Redundans

Redundans er et annet særpreg som ofte dukker opp i barnebøker. Redundans er at det gis mer informasjon enn det som er nødvendig. Det er en type overtydelighet og overflødighet som preger teksten. Mjør forteller at mange bøker for de minste barna har høy redundans (2006:28). For eksempel karakteren Ivan Olsen i Gummi-Tarzan av Ole Lund Kirkegaard blir meget tydelig framstilt. Navnet hans gjentas og Ivan pekes på med piler. Lesere uansett nivå klarer derfor å følge handlingen og forstå det som blir fortalt. Det motsatte av redundans kan for eksempel være ironi, at noe er utelatt.

Fortelleren

Det er flere typer fortellere i barnebøker. Den mest høyfrekvente fortelleren er likevel tredjepersonsfortelling. Dette er den klassiske, episke fortellermåten med pronomen (han, hun, det, de). For eksempel i boka Heidi av Johanna Spyri er fortelleren tredjeperson, og da deltar ikke fortelleren i det forfalte. I denne boka blir flere karakterer sett fra sitt perspektiv. Da gir fortelleren leseren et innblikk i hva karakterene tenker. Denne typen forteller kalles allvitende, forteller Mjør (2012:54). Når fortelleren observerer handlingen utenfra som en flue på veggen, kalles han en autoral forteller. Et annerledes eksempel er boka Parvana av Deborah Ellis. I denne barneboka er fortelleren førsteperson. Der blir alle hendelser filtrert gjennom en bevissthet med ”jeg”.

For å bruke barnelitteratur i undervisning må man som lærer ta noen valg. Er denne boka tilpasset klassens nivå? Er temaene i boka relevante og aktuelle for klassen? Kjenner jeg klassen min godt nok til å presentere denne boka? Barnebøker med sensitive og såre temaer som døden, mobbing og vold bør vurderes nøye. Sommerengel av Anniken Bjørnes og Sinna Mann av Gro Dahle er slike bøker. Kunnskap om barnelitteratur er derfor vesentlig for å kunne bruke det i undervisning.

Referanseliste

Mjør, I., Birkeland, T. og Risa, G. (2006) Barnelitteratur - sjangrar og teksttypar. Oslo: Cappelen Dam,

Mjør, I. og Birkeland, T. (2012) Barnelitteratur – sjangarar og teksttypar. Oslo: Cappelen Damm